Margrethe Moe og Dorte Reksten jobber begge med eldre bygninger i WSP. De aller fleste byggene er vernet og bygget med de tradisjonelle bygningsmaterialene og metodene vi finner i bygg fra før 1950. Som en del av arbeidet med å framtidssikre bygningsarven må de også se det større bildet som bygningen er en del av, og konsekvensene av de valgene vi gjør i dag når vi istandsetter og vedlikeholder.
Hvordan er det typiske skadebildet på eldre bygninger?
Vedlikehold er helt sentralt i å framtidssikre bygninger og den kulturarven de representerer, men det viser seg i praksis at det ofte er enklere å få forståelse og midler til utbedring av en alvorlig skade enn til løpende vedlikehold. Det kan være lekkasjer som ikke utbedres, renner og nedløp som ikke fikses, pusskader som ikke repareres og lignende – noe som over tid kan medføre omfattende skader i bakenforliggende konstruksjoner. Det er en tankegang vi nødt til å endre på.
Mur- og pusskader er ofte knyttet til fasader, men også for eksempel kappehvelv over kjeller. Her kan skadeomfanget være omfattende og ståldragere kan være korrodert til det rene ingenting. Tak og ikke minst undertak og membraner er, som fasader, helt avgjørende som klimaskall, og det lønner seg å følge med. Flate tak og innskårne takterrasser er dessverre spesielt utsatt for skader. Er det feil fall eller er sluket tett, skal det så lite til før selv små lekkasjepunkt kan få store konsekvenser. Vann og fukt på avveie er grunnen til svært mye av skadebildet vi ser på fasader.
Råtesoppskader i trekonstruksjoner skyldes kritisk høyt fuktnivå over tid, det vil si tid og fuktighet nok til at råtesoppen klarer å etablere seg og nedbryte treverket. Og generelt sett finnes de verste råtesoppskadene der du ikke ser dem.
Setningsskader er noe vi også ser en del av. Noen setninger er av eldre dato og ikke nødvendigvis uttrykk for en skade i utvikling. Andre er aktive og endrer seg, og bør som minimum kartlegges og overvåkes. Pågående setninger vil medføre riss og sprekk og økte kostnader til vedlikehold. I en del tilfeller er forsterkning eller refundamentering nødvendig. Store deler av Oslos eldre bebyggelse står på løsmasser eller treflåter. Når grunnvannstanden synker, slik det ofte er tilfellet når grunnen bygget ut og dreneres, vil bæringen bli svekket og setninger kan oppstå. Denne typen skader forventer vi å se mye av i tiden som kommer.
Ofte ser vi også skader som skyldes endringer og endret bruk av bygningen. Det kan være dårlige løsninger ved innredning av loft og kjeller, dårlige løsninger ved energioppgradering og etterisolering, eller generelt bare dårlig utførelse og bruk av uegnede materialer.
Hvilke utfordringer støter man på når en verneverdig bygning istandsettes?
Tøffere klimautfordringer gjør det til tider til en utfordring å kun bruke tradisjonelle bygningsmaterialer. For å ha robuste og bærekraftige bygg i lang tid, er det viktig at løsninger og materialer vurderes helhetlig og med tanke på fremtidig drift og vedlikehold – og klimaendringer. Høres kanskje opplagt ut, men veldig ofte har prosjektet en egen økonomi og agenda, og etterfølgende bruk og vedlikehold er ikke nødvendigvis en prioritet. Velger man å utføre alt akkurat som før, så kan skadebilder ha en lei tendens til også å gjenta seg akkurat som før – kanskje ytterligere forverret med våtere og villere klima. I noen bygninger vil videreføring av det eksisterende være det riktige å gjøre ut fra en kulturminnefaglig vurdering. Det bør uansett være et opplyst og reflektert valg. I andre tilfeller kan det være rimelig å spørre seg om det med fordel kan gjøres justeringer som i begrenset grad medfører tap av historisk verdi, men som i vesentlig grad reduserer risiko for fremtidige skader - eller øker vedlikeholdsintervallet til noe mer håndterbart.
Hvordan skal vi få med oss bygningene våre inn i framtiden på en bærekraftig måte?
Oppgradering er ofte et premiss fra eiere for fortsatt bruk. Samtidig må vi unngå å påføre bygningene en økt risiko for fremtidige skader ved istandsettingsarbeider. Bygningens tekniske tålegrense må vurderes på en rekke områder opp mot risiko for tap av historisk verdi. For å unngå fremtidige følgeskader av fukt, er vurderinger av bygningsfysikken helt sentral i arbeidene.
Er det realistisk at konstruksjonen holder seg tørr over tid eller er det ikke det?
Materialer og konstruksjoner må i høyest mulig grad være tilgivende – tåle fukt og tillate uttørking. Det er dessverre ikke sjeldent at etterisolering, eller andre tiltak som endrer temperatur og fuktighet i en bygning, medfører betydelige bygningsskader på sikt. Et eksempel kan være teglfasaden som etterisoleres for mye på innvendig side, hvor den etterfølgende konsekvensen er frostsprengninger i fasaden. Tålegrense er et stikkord her, og denne må vurderes helhetlig og tverrfaglig. Samtidig opplever vi at mange blir overrasket over hvor mye det går an å bevare og oppgradere uten vesentlige, synlige endringer eller tap av historisk verdi. Eksempler på dette er tetting og energioppgradering av gamle vinduer og dører. Vi som rådgivere må vise hva som faktisk er mulig, med tanke på brannsikring, energisparing, komfort og spesielle krav til feks lys- eller støyreduksjon.
Noe av det viktigste vi gjør i jobben vår er å gi oppdragsgiver et godt grunnlag for valg og prioriteringer ved å vise muligheter og risiko i de ulike alternativene. Eksisterende bygninger med vern egner seg ikke til svart-hvit tenkning, da det ofte er små marginer mellom suksess eller skader. Samtidig er bygningsarven allerede bygget, den sparer bruken av viktige materialressurser, ivaretar tradisjonelle teknikker i tradisjonshåndverk, og er en sentral del av en bærekraftig framtid .
